Hva nå?
Året vi har lagt bak oss har vært et annerledes år. Korona og smittevernreglene har påvirket våre liv. Vi har jobbet og levd annerledes. Avtaler, feiringer og planer har vært i stadig endring. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har spurt hverandre: Hva gjør vi nå?
Slik har det også vært i menigheten. Vår vanlige rytme og rutine er utfordret. Vi legger planer, gjør avtaler, og legger opp til kirkelige markeringer og vi har lært å leve med at planer er til for å forandres. Nye situasjoner oppstår og vi spør: Hva gjør vi nå? Fra tid til annen har vi også formet det til en bønn; Gud, hva gjør vi nå?
Men spørsmålet kan også stilles på en annen måte, ordlyden endres ikke så mye, men innholdet gjør stor forskjell. Spørsmålet burde kommet automatisk for meg, men jeg må likevel må øve på det. Det handler om å endre perspektiv, og spørre Gud! Hva gjør du nå? Og hvordan kan jeg bli en del av det du gjør?
Da kan vi løfte blikket, legge ned noe av ansvaret og åpner for glimt av Guds rike midt i alt. For det handler ikke om meg, og oss, det handler om ham. Han som ikke er langt borte fra en eneste en av oss. Han som lar sitt rike komme nær i våre liv og nabolag. La oss være der Han er. La oss være med på det Han gjør. Og la oss øve oss på å be:
Gud! Hva gjør du nå?
Jeg har sett tilbake på året som gikk, og jeg aner at Gud holder på med noe, og vil dele noen glimt jeg har sett:
Gud har gitt hvile.
Menighetslivet har sin rutine, og med det sine oppgaver og tjenester. Og for det meste tjener vi med glede. Likevel tror jeg at mange av oss har erfart at dette annerledeslivet med lavere tempo også har gjort godt. Noen venner sa det så fint «Nå når vi ikke kan gjøre det vi pleier har vi oppdaget at vi har gjort altfor mye. Vi visste det ikke, men vi trengte å hvile.» Kanskje er det sånn at for noen av oss er disse dagene en bekreftelse på ordene i Salme 23: Han leder meg til vann hvor jeg finner hvile.» Kanskej trengte vi å bli minnet om at vi først og fremst er barn ikke tjenere.
Gudsrike har blitt spredt
Kirken har vært stengt. Folk har ikke kunnet være en del av fellesskapet av smittehensyn. Troen må leves ut på nye måter. Det siste året har jeg feiret nattverd med familien i min egen stue, vi har lest bibelen sammen som familie, vi har valgt å delta i en gudstjeneste sammen hjemme og jeg leser bibelen med en venn på telefon. Plutselig har troen blitt en mye større del livet mitt hjemme. Betyr ikke det at Guds rike vokser? Før møttes vi i en kirke, nå har vi kirke i de tusen hjem.
Disse glimtene gir meg håp, men det utfordrer meg også. Hva betyr dette for tiden som kommer? For spørsmålet «Gud! Hva gjør du nå?» handler også om tiden som kommer. Utfordringen er todelt. Det handler både om å løfte blikket og om å justere kursen. Kanskje er det sånn at Gud bruker denne tiden til å gjøre noe nytt. Noe vi skal merke og som kreer at vi legger bak oss det som var før. Kanskje er dette tiden for å spørre Gud! Hva gjør du nå?, og skynde seg dit for å være med.
Inger Aa. Olsen